Da jeg leste Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion i høst var det spesielt to sitat som skilte seg ut. Disse var «and certainly what Frodo did would seem a treachery to the poor treacherous creature» (The Two Towers, s. 690) og «for to him that is pitiless the deeds of pity are ever strange and beyond reckoning» (The Silmarillion, s. 24). Sitatene er gode eksempler på at bøkene har en dypere psykologisk klang enn Peter Jacksons filmtrilogi gir uttrykk for.
Spoiler warning, AKA denne artikkelen kan være vanskelig å følge om du ikke er kjent med historien i Ringenes herre.
De to scenene sitatene er hentet fra er henholdsvis når Gollum fanges av Faramir og lures opp fra vannet av Frodo, og fra tidlig i Arda (jordens) skapelsesberetning, der den onde guden Morgoth ikke ønsker å oppsøke medynk og be om tilgivelse fra de andre gudene.
I tillegg til disse sitatene vil jeg trekke frem to avgjørende øyebikk i handlingen til Ringenes herre. Det første er når Gollum kjemper mot Frodo i Dommedagsberget, og i rasende sjalusi biter av fingeren til Frodo, slik at både Gollum og Ringen faller ned i vulkanen. Den andre hendelsen er nesten helt i slutten av historien, der Saruman rømmer fra Hobsyssel og myrdes av sin gamle tjener Grima.
Nå er riktignok relasjonen mellom Grima og Saruman en annen enn mellom Gollum og Sauron, men situasjonene er til forveksling like. Det er Saruman og Saurons egen onskap og avsky mot Grima og Gollum som blir deres endelikt.
Ser vi tilbake på sitatene overfor representerer de noe av det samme. Gollum hindres tilgivelse på grunn av sin (nå) forræderske natur, og regner med at Faramir vil foråde ham, slik han er i ferd med å foråde Frodo og Sam ved å lede dem til Shelob. På samme vis regner ikke Morgoth med å bli vist medynk, fordi han aldri ville vist det selv.
Eksemplene er likevel ikke helt like. Der drapet på Saruman og ødeleggelsen av Ringen er mer eller mindre direkte eksempler på uttrykket «du høster det du sår», kan sitatene vise en mangel på empati hos Gollum og Morgoth. Grunne til dette er at de ikke vener å se for seg at noen kan tenke annerledes og ha andre moralske oppfatninger enn det de selv har.
Jeg tror alle de fire eksemplene viser farene ved et samfunn bygget på mistenksomhet og mistillit. For karakterene jeg har sett på her finnes det en rett og en gal måte å samhandle på, og avvisning av andre handlingsrom enn hardhet og mistenksomhet blir fatalt. Dette er et rigid levesett som ikke er helt ulikt fascismen og nazismen i Tolkiens samtid.
Jeg vet at Tolkien nektet for at Ringenes herre er en allegori for første eller andre verdenskrig, men i disse eksemplene kan han likevel være tydelig preget av sin egen samtid. På grunn av dette tror jeg Tolkiens historier kan være gode å ha i de neste årene. Selv om noen mener at det er riktig å opptre nådeløshet, trenger ikke alltid dette være den eneste løsningen.
Småstein i en elv i en grotte 
Legg igjen en kommentar