Barn skal ses, ikke høres

Det pågår for tiden en debatt på bruk av sosiale medier blant ungdom og barn, aldersgrenser og innlogging med BankID for å sikre at aldersgrensen blir fulgt. Det siste innslaget i debatten er at Australia ønsker en 16-årsgrense for sosiale medier.

Jeg tror ikke nødvendigvis en aldergrense på f. eks. Snapchat er det dummeste tiltaket som finnes, eller at man har en metode for å verifisere brukerens alder.

Jeg er en av de som ikke er så bekymret for personvernaspektet ved å bruke BankID. Om staten ønsker å finne ut hvem som står bak en nettbruk er, finner de det nok ut.

Et argument som kan trekkes frem mot en strengere kontroll er at det ikke er ønskelig med en formyndigerstat, som bestemmer hva som er bra for barna og hva som ikke er det. Alternativet er å gi foreldrene mer kontroll over barnas tilstedeværelse på sosiale medier, men dette har også sine problemer.

Også barn har rett på ytringsfrihet etter b.a. EMK art. 10. Dette innebærer også retten til å motta opplysninger.

Sosiale medier er vår tids diskusjonsrom i samfunnet, våre agoraer. Det som gjør internettet spesielt er at det i prinsippet er tilgjengelig for alle, uavhengig av kjønn, hudfarge, utdanningsnivå og (i hvert fall intill videre) alder. Det er ingen som kan hindres i å delta fordi det er lang reisevei. Ingen som hindres i å delta fordi de må passe barn eller jobbe kveldsskift.

Å forby ungdommer å delta på disse arenaene begynner å ligne skummelt mye på hvordan man så på barn for flere hundre år siden: de skal sees, men ikke høres. Selv om dette er begrunnes med hensynet til barnas helse, kommer man ikke unna at staten setter seg over barna og bestemmer på deres vegne. Dette er i seg selv ikke noe særlig radikalt (f. eks har man skoleplikt t.o.m. ungdomsskolen), men blir problematisk når staten bestemmer at noen ikke får delta i den offentlige diskusjonen.

På samme hvis er det et stort problem om barn som vokser opp i miljø hvor de er utenfor, eller til og med miljø med sosial kontroll. Vi hører stadig om sosiale medier som radikaliserer. Jeg vil slå et slag for sosiale medier som gjør det motsatte.

Sosiale medier er også et redskap som gir tilgang på andre perspektiver, og kan også bidra til å barn som lever under sosial kontroll innser dette, og kommer seg ut. Det kan bidra til at den skeive ungdommen innser hvorfor vedkommende alltid har følt seg annerledes, og det kan bidra til at de som går utenfor finner gode miljø med likesinnede, i stedet for å bli en trykkoker.

Problemene med sosiale medier, i hovedsak radikalisering og en minkende evne til kritisk tenkning, er høyst reelle. Jeg er likevel i tvil om et forbud mot å delta i det offentlige rom er løsningen.