Backpacking i 1918 (Spoilers)

Den siste uka har jeg tatt et par turer innom filmfestivalen Oslo Pix (som anbefales på det varmeste i 2025), og filmen «Grand Tour» er en av filmene jeg har fått med meg som jeg gjerne sier et par ord om.

Filmen handler om en ung mann som er utstasjonert i Burma (i dag Myanmar), som rømmer fra sin forlovede i det de skal gifte seg. Reisen tar ham gjennom Sørøst-Asia, til Osaka og gjennom Kina til Nepal. Hans forlovede følger etter.

Han blir til en hjemløs vandrer, som drikker seg gjennom Manila og ender opp i et gudsforlatt japansk tempel. Hun stortrives på eventyr, blir vartet opp en rik handelsmann, og finner en følgesvenn i tjenestepiken Ngoc. Historien legger imidlertid lite vekt på deres ulikehter, og enkelte likheter er at begge oppfører seg som den herskende klassen. De blir båret på stoler og båtene dras av andre.

Filmen er regissert av portugiseren Miguel Gomes, som medfører at skuespillerne snakker portugisisk. Dette er altså første gang skuespilleren jeg forstår best snakker fransk. Grepet bidrar til å gi filmen et preg av å være tidløst. Dette er ikke så merkelig, da filmen er mer av et teaterstykke enn en moderne actionfilm.

Dette poengteres igjen og igjen gjennom filmen. Det er mye fokus på former for teater. Bryllupet i Rangoon symboliseres ved to dansende dukker. På toget til Bangkok vises det skyggeteater, og hos handelsmannen Sanders vises det et slags dukketeater der to personer blir til samme dansende fugl.

Det er flere scener jeg gjerne vil kommentere nærmere. Et gjennomgående stilig trekk ved filmen er å sidestille klassiske musikkstykker fra den vestlige musikkanon med bilder fra samtidens Sørøst-Asia. I Saigon (dagens Ho Chi Minh City) kulminerer dette i en scene for trafikkanter (særlig motorsykler) nærmest valser til tonene av An der schönen blauen Donau.

I en film som ofte handler om samspillet mellom øst og vest, eller øst sett gjennom vestlige øyne, vekker bruken av Donau-valsen assosiasjoner til de sosialt kontrollerte selskapsdansene, det ganske motsatte av Ho Chi Minh-trafikkens tilsynelatende kaos og lovløshet.

Videoene som viser byene i samtiden, kommenterer også hvordan byene og kulturen har forblitt den samme, selv om byene går under forskjellige navn.

Filmen avsluttes med å vise frem et siste dukketeater. I himmelen, over de tibetanske skoger, åpner det seg en luke. Filmcrewet titter ned med lyskastere, og Molly reiser seg igjen, akkurat som om hun var blitt heist opp av usynlige tråder.