Liten øy og stort hav

Handlingen i Sommarboken foregår på en øy, og store deler av Bildhuggarens dotter foregår i et lignende skjærgårdsmiljø. Øya leseren introduseres til er imidlertid ikke den fremmede øya fra Robinson Crusoe som tittelfiguren må underlegge seg og sivilisere. Det er heller ikke en øy som gjør menneskene ville, slik som i Lord of the Flies. Dette er en øy som har sitt helt eget økosystem med planter, sjø og farmor og Sophia.

Bildhuggarens dotter er en selvbiografisk bok som skildrer Tove Janssons oppvekst, både i Helsinki og ved kysten. Sommarboken er en serie enkelthistorier om tre personer som ferierer på en øy; barnet Sophia, pappaen og farmoren. Mammaen er død.

Bøkene er små, men i likhet med hovedpersonene i begge bøkene ligger det en livskraft under overflaten. For både jeg-personen og Sopia bærer på store følelser som skriker i dem, men som ikke alltid kommer ut.

Et godt eksempel på denne motsetningen er historien om katten Madde i Sommarboken. Sophia får en katt, som hun og farmoren i god svensk tradisjon kaller for «Ma petite», forkortet til Madde.

Madde er veldig søt, kjærlig, morsom og full av liv. Så begynner Madde å ta liv, den dreper fugler. Sophia synes dette er grusomt og hjerteløs, og avskyr at Madde kan være så hjerteløs. Farmoren forsøker på sitt pragmatiske vis og forklare at katter er jegere . I sin avsky nekter Sophia å forholde seg til Madde og ignorerer ham, men savnet og sinne blir desto større.

På slutten av historien griper hun muligheten til å bytte bort Madde mot en annen mye vennligere katt. Grepet av savn må hun imidlertid bytte katten tilbake, for det er Madde hun vil ha, Madde som aldri vil føye seg etter Sophia.

Et like gripende eksempel er når hun tar med seg ungen Berenice til øya, Berenice med det fantastiske gylne håret. Det er litt uklart akkurat hvor ung Berenice er, men Sophia innbiller seg å ha en slags ansvarsrolle for henne, selv om Sophia selv ikke kan være mer enn 5-6 år, høyst 8.

I hvert fall arbeider Sophia iherdig med å integrere Berenice i forholdene på øya, og vise henne hvordan man gjør ting på øya. Stakkars Berenice responderer dårlig på invitasjonene til begge forargelse, og først når hun kommer seg vekk fra Sophia får hun freden til å behandle inntrykkene. Resultatet blir et marerittaktig bilde som farmoren synes er fantastisk og sannsynligvis det beste Berenice noen gang vil lage i livet.

Situasjonen er betegnende på hvordan historiene i både Sommarboken og Bildhuggarens dotter drives fremover av det fremmede som inntrer i det trygge og forutsigbare. Sett på denne måten kunne Jansson blitt en ypperlig skrekkforfatter.

I Bildhuggarens dotter blir får hovedpersonen et vennskap med steinsamleren Jeremiah. Vennskapet faller sammen og Jeremiah glemmer hovedpersonen i det det dukker opp en kvinne som aldri navngis, som opptar alt av hans oppmerksomhet. Hovedpersonen er rasende på kvinnen, men det eneste uttrykket for dette er å være tilstede, og å stirre på henne med morderiske øyne.

For hovedpersonene i begge historiene er egoistiske og selvsentrerte, som den lille øya de befinner seg på. Sophia blir sint på farmoren som bare sitter i stolen og leser og ikke vil være med å gjøre ting. Farmoren er sint på Sophia som ikke vil la henne være i fred. For de to er ikke en person, de er ikke alltid på lag, de er to som må lære seg å leve sammen med hver sine utgangspunkt. Mens Sophia er spent på hvordan det er å overnatte i et telt for første gang, mens farmoren har prøver å huske hvordan det opplevdes.

I begynnelsen av Sommarboken forsøker farmoren og få Sopha med på et morgenbad, men Sophia vil ikke. Farmoren merker seg at hun må fortelle pappaen at Sophia fremdeles er redd for dypt vann. Her ligger det altså en understrøm av at det er ting Sophia må lære, et er ting hun må tørre for å bli eldre. I hvert fall i famorens øyne.

Som sagt i begynnelsen av innlegget er Sophias mor død. Det vies omtrent like lite oppmerksomhet i boken, som jeg har viet det hittil. På overflaten i hvertfall. To historier er spesielt rørende.

I den første historien lager Sophia og farmoren en miniatyr av Venezia i strandkanten. I det ene huset finner Sophia opp en familie med mamma, pappa og barn. Hun snakker mye med farmoren om hva som foregår inne i dette huset. En kveld kommer det en storm, og hele byen oversvømmes (som kanalbyen den er) og dras inn i havet. Sophia er fra seg av bekymringen for om huset fremdeles står der. Farmoren er forutseende nok til å bygge et nytt hus, før hun dynker det med vann så det skal se oversvømt ut. Samme morgen er Sophias store bekymring om mammaen fremdeles er i huset og har overlevd floden.

Den andre historien handler om meitemark, og bør heller leses i sin helhet. Det er et barns drøftelse over hva som skjer når noe deles i to, om det blir til to like deler eller ikke. Om ikke hjernen til marken er i den ene enden, og hva som skjer med den andre. At den bakre enden må bestemme seg om man skal bli som den første enden, eller bli noe helt annet. Det er et barns refleksjon over hva som skjer når man har mistet noen som var viktige for deg i livet, og du ikke helt vet hva du skulle gjøre uten.

Sophia er, som meitemarken, enda ikke ferdig utviklet. Hun vet ikke om hun vil bade på dypt vann, slik farmoren vil at hun skal, eller la være. Og kanskje vet ingen av oss hvem vi er eller hvordan vi reagerer, før det ligger en død fugl på dørterskelen vår og vår kjæreste venn viser seg som en morder.